Etter digitalkameraenes oppblomstring og overtakelse i fotoverdenen har det dukket opp mengder med blogger og nettsider dedikert til gatemote, gateliv og folk generelt. Noen vil kalle det sosialdokumentasjon. Av de mer kjente sidene, som og holder høy kvalitet på fotografiene, er The Sartorialist, Jak and Jil og Facehunter, samt noen riktig så gode her til lands. Denne nevnte overtakelsen til digitalkameraene har dessverre ført til at det er veldig mange som løper gatelangs og tar lite gjennomtenkte, sjelløse bilder og poster dette på internett, i god tro om at det er en god dokumentasjon og et fint bilde. (Og nei, vi tenker ikke på noen spesielle, så det er absolutt ingen grunn til å føle seg truffet:).

August Sander var en av de første til å dokumentere gateliv, ulike yrkesgrupper og forskjellige klasser i samfunnet. Sander sine bilder er fulle av sjel, veldig godt komponert og gjennomtenkte, og er som en følge av dette i våre øyne bedre enn det meste av studioportretter og fotografi fra den tiden, selvsagt satt på spissen. Født sent på 1800-tallet, så sent som i 1897, startet  han sin fotokarriere tidlig på 1900-tallet som assistent for en fotograf ansatt i gruveselskapet Sander selv jobbet i. Etter dette fortsatte han karrieren som fotoassistent i militæret, før han vandret rundt om i Tyskland i noen år og så smått begynte å dokumentere mennesker, miljø og landskap. Arbeidet med Sander sin bok, Face of our Time publisert i 1929, inneholder 60 portretter fra hans arbeide People of the 20th Century, førte til at hans portfolio i 1945 besto av over 40 000, ja, du leste riktig, 40 000 portretter. Sander sin bok ble under annen verdenskrig beslaglagt, samtidig som fotoplatene ble destruert. Heldigvis for Sander flyttet han til et mer landlig område i Tyskland i 1942, hvilket førte til at mesteparten av negativene ble reddet.

Vi håper gjennom denne posten å kunne inspirere diverse motebloggere til å heve kvaliteten på foto de selv har tatt og postet i sine blogger, samtidig som vi vil påpeke at det meste her i verden går i sykluser, og at dokumentasjon av gatemote og livet i gatene slett ikke er et nytt fenomen.

Sartorialist

◄ Back

Next ►

Picture 1 of 24

For nesten 150 år siden, 20 år før George Eastman lanserer Kodak, fikk den 48 år gamle Julia Margaret Cameron et et kamera, eller rettere sagt et Talbotypi-apparat i gave fra sin datter. Og godt var det! Man kan fundere på om verden og dagens fotografi hadde sett likt ut i dag, om hun istedet hadde fått nye gardiner.

Julia hadde en visjon, et indre syn på hva som er vakkert – hennes oppfatning av et godt bilde var den strake motsetning av hva hennes kollegaer som blant andre halvpedoen/forfatteren/fotografen Lewis Carroll mente.

Et portrett skulle være skarpt. Det skulle være stivt. Lyset skulle være mykt. Studioet skulle være stappa fult av props og malte bakgrunner.

Carrol er faktisk en av de som går lengst i å latterliggjøre de uskarpe portrettene Cameron lager. Selv etter at Julia begynner å få en viss suksess og holder en utstilling i samme lokaler som Lewis går han offentlig ut og kaller de uskarpe bildene “motbydelige“.

Men Julia gir faen, hun vet hva hun vil ha.. Og får mot slutten av sitt korte liv og karriere litt av den suksessen og annerkjennelsen hun fortjener. Og det bevises for ettertiden at feeling faktisk trumfer perfeksjon.

[Show as slideshow]

I forbindelse med at Revolver i kveld åpner dørene for et nytt månedlig klubbkonsept, med hipster/kunstscene yndlingene Nils Bech og Bendik Giske som åpnings-”band” tenkte jeg at vi kunne poste noen bilder jeg tok med Nils og Bendik i studioet tidligere i vår, før de slapp den kritikerroste debutskiva Look Back.

[Show as slideshow]