Sally Mann er en amerikansk fotograf, best kjent for store svarthvitt bilder av sine ofte avkledde barn og senere  motiv som hennes døde hund og forråtnede lik.

Fotografiene er svært kontroversielle. Hennes andre og tredje publiserte samlinger At Twelve: Portraits of Young Women og Immediate Family har av kritikere blitt beskyldt for å være barnepornografiske. Mange er tatt på familiens feriested som ligger for seg selv ved elven, alle barna var under 10 år og blir avbildet mens de bader, leker og poserer for kameraet og sin mor nakne. Mange av bildene omhandler typiske barndoms temaer, mens andre har mørkere temaer som usikkerhet,  ensomhet, seksualitet og død.

Mann fotograferer for det meste med et antikk 8×10 storformatskameraer fra tidlig 1900-tallet. Kameraene er laget i tre og hun bruker sin egen hånd som lukker. Objektivene holdes sammen med tape og det gror sopp på innsiden av de. Dette gir bildene en mykt og tidløst utrykk. (Hun buker også et Toyo metal field camera.)

Hun har eksperimentert med en mengde ulike teknikker for fremstilling av fotografiene og laget kopier med selvlagde kjemikalier, men hun har aldri arbeidet digitalt med fotografi og har også sagt å være uinteressert av teknikken.

Sally Manns camera

face in water

daughter on brew

daughter with cigarette

stretching

daughter in lap

Du finner noen av Sally Mans bøker hos Tronsmo bokhandel.

Tronsmo feirer forsåvidt sitt 40-års jubileum på onsdag (15.mai) med en knallkoselig fest i bakgården – pølser på grillen og Audun Vinger bak skivene. Mer om det her: https://www.facebook.com/events/510800142318854/

Google har i dag feiret/drooglet den franske skulptøren Auguste Rodin med fødseldagen for 172 år siden. På toppen av sin karriere var Rodin  kjent som en av de viktigste skulptørene i sin tid. I dag sier man at han er den største etter Michelaengelo. Han utfordret sin egen samtid med sine kraftfulle og emosisjonelle verk fulle av energi og ekspressivitet. Hans portretter av ansikter med brukne neser og nakne, rynkete gamle menn sto i en sterk kontrask med den ‘romantiske’ tiden han levde i – men samtidig med respekt bundet i det klassiske.

Le Penseur som google bruker for å hylle mannen er kanskje det mest kjente av hans verk. Tenkeren er egentlig poeten Dante Alighieri som med sammenkrøllede tær og neven pressende mot kjeven sitter  grublende på en sten med venstre hånd halvt åpen.

Grunnen til at jeg skriver så mye om en skulptør på en fotoblogg er fordi jeg i går kveld så en kopi av filmen nedenfor. En halvtimes lang dokumentar om en av fotohistoriens absolutt viktigste menn. Edward Steichen.

Filmen som er laget på midten av 60 tallet er full av triviell snadder som hvordan Joanna, den 54 år yngre konen til da 80 år gamle Steichen kjærlig omtaler han for “The captain”, eller at han døpte den private innsjøen han går morgenturer rundt etter sjampomerket som betalte for den. Den er også en kjapp innføring i hvorfor vi i dag noen ganger sier at Steichen er større en Jesus.

Ti minutter inn i dokumentaren forteller Steichen litt om hvorfor han brant sine malerier og ble fotograf etter at han i Paris fikk fotografert sin mester Rodin sammen med sitt største verk. Før han kjapt nevner hvordan han og Alfred Stieglitz i 1905 startet 291.

Rodin – The thinker. (1902)

Dokumentarfilmen “four beats to the bar and no cheating” om David Bailey, fotografen og kunstneren.

Han er også inspirasjon til filmen “Blow-Up” av Michelangelo Antonioni.

Har du sett den før, se den igjen.

Christian Askim fra infografikk kom forleden innom med en flightcase til oss med det nyeste blitz-systemet fra Hensel. Listen over forbedringer er ganske lang, men det som virkelig tok grep om oppmerksomheten vår er; Raskere blinktid som lar deg fryse veldig raske bevegelser helt skarpt, og ekstremt rask resirkulering som gir deg muligheten til å knipse 10 bilder i sekundet med blitz – eller om du bare vil sette på noe aggresiv techno og danse i strobelyset.. Vi kjørte en veldig kjapp og enkel test, og de leverte! (F11 og full guffe på en veldig hissig vindmaskin, men ikke ett uskarpt bilde).

Tekniske specs:
F-stop på 1m avstand, ISO 100, t 1/60, 12“ reflector: 90 0/10
Styrke: 500W/s
Variabel styrke: 8 f/stops. Full styrke til 1/32 styrke. 0.1 trinn
Ladetid på laveste styrke: 0.11 s
Ladetid på høyeste styrke: 0.5 s
Strøm: 110 - 240V AC, 50 / 60Hz (som betyr at du kan skyte hvor enn i verden)
Vekt: 3.4 kg
LxBxH:  35 x 13,1 x 19,7 cm

Integrert Profoto Air radio, Hensel Strobe Wizard Plus og freemask receiver.
Hensel standard på resten av kontrollpanelet som har knapper og LED displays som lar deg sette styrke osv. Dette kan også gjøres trådløst gjennom Radiosenderen eller i software som Capture One.

Hvis du  leier blitzer av oss den neste måneden vil du til samme joviale pris som tidligere (250kr per hode) få  Hensel Expert D500 lamper. Om du bare vil komme innom å se på lampene eller teste de ut, er det bare å ta kontakt. Så får du i samme slengen tatt en sniktitt på det som snart avdukes som studio3.

Vi på whitelight liker gode bilder, og vi liker å få de rett inn på netthinna. Sjekk ut Are Sundnes sin blog paranaiv.no. Her får du en kontinuerlig strøm av bilder som er en fryd for øyet.

Vi digger også at han bruker bylines flittig, og at dette fungerer som keywords inne på siden.

ps: hvis du er hypp på å bytte ut din gamle skjermsparer med noe som er litt kulere så sjekk ut skjermspareren på paranaiv.

“- Quite possibly the most beautiful screensaver on the interweb!” som det står på siden hans.

Starten på det nye året har vært full av gleder, men og noen triste nyheter. For ikke så mange dager siden fikk vi alle vite at Kodak er på vei mot konkurs. I går lærte vi at den første kvinnen som ble en del av store Magnum Photography Agency, fotojournalisten Eve Arnold, har gått bort. Arnold har stått bak mange ikoniske bilder, og som vanlig lar vi bildene hennes tale for seg.

[Show as slideshow]

Sigurd Widenfalk vokste opp litt overalt med norsk/svorske kunster-foreldre og har på kort tid klatret langt opp på flinkis-stigen, først her i byen, og når det begynte å rulle for lett fløy han over dammen til New York og ble ansatt av Sebastian Kim som retusjør etter tre dager. På grunn av visum/greencard/byråkrati/internett-noia kan vi ikke namedroppe de andre hotshotsa han har jobbet med, men Sigurd (eller Ziggy blandt venner) er på fornavn med folk du garantert vet hvem er.

Nå er Ziggy tilbake i byen i en kort periode for å vise oss litt av hva han driver med der borte i det store eplet. Vi hjalp han med å pakke ut bildene i går, og slo av en liten preik.

⚡: Det var vel i 2005 eller 2006 du plutselig sto på døra til Nils Vik og fortalte at du har kommet helt fra Sverige for å jobbe som hans assistent (slik blant andre Sølve Sundsbø og Dusan Reljin startet sine karrierer). Hvor nøye planlagt var det steget?

Z: Jeg har jo familie her, det var i utgangspunktet hovedgrunnen til at det ble Oslo. Når det først var bestemt gjorde jeg en del research på hvem som gjorde fine ting her gjennom internett, jeg kontaktet også foto-agenturer og spurte rett ut hvem de anbefalte meg å gå til.

Nils trengte ikke en assistent på det tidspunktet, men han var kul og satt meg i kontakt med André Severin som driver postproduksjon og som da trengte flere retusjører. Så basically på dagen fikk jeg jobb i torgata 11 hvor veldig mange av byens flinke folk holdt til.

⚡: Og etter litt under ett år hadde du gått fra å test-jobbe som retusjør til å være sjefs-retusjør hos postproduksjon. Så var det en to år hos postproduksjon før du og Connie pakket koffertene for å flytte til New York. Hadde du allerede noen hookups før du dro over eller var det også helt sjansespill?

Z: Nei jeg hadde vel egentlig ingen konkrete kontakter, men gjennom postproduksjon hadde jeg blitt kjent med Catharina Caprino som hadde jobbet med Steven Meisel og Sebastian Kim i flere år og kjente de godt. Så hun åpnet døra litt for meg ved å legge inn et godt ord for meg. Så jeg mailet Sebastian når jeg kom over og to dager senere hadde jeg et møte og på den tredje dagen jobbet jeg plutselig for Sebastian som hans faste retusjør.

⚡: Visum og arbeidstillatelser er første barrierre for mange som tenker seg over til usa, hvordan gjorde dere det?

Z: Både jeg og Connie dro over først egentlig bare for å se om det lot seg gjøre uten å ha søkt om greencard eller visum, og i første omgang jobber man jo ofte gratis i flere måneder uansett før man sakte klatrer litt i gradene så å si og så når vi fikk en fast ansettelse ordnet vi med tillatelser, for min del ble Sebastian min sponsor og hjalp meg med det.

Man har jo i starten ingen anelse om hvordan ting fungerer og om det i det hele tatt går. Jeg trodde lenge at folk i statene var noen slags übermensch fordi nivået var så høyt, men det viser seg jo at de er helt vanlige mennesker de også, men de står på jævlig hardt og jobber hele tiden. De gir ikke opp før det sitter, det vil jeg si at er fellesnevneren for alle jeg har jobbet med.

⚡: Penger da?

Z: Altså, penger er jo viktig, men jeg ble jo ikke fotograf for å bli rik, da bør man heller bli boligmegler eller noe.  – For meg er det viktig å på et vis inspirere meg selv, å hele tiden lære og oppdage nye ting er for meg mye viktigere enn å tjene masse penger. Som alle disse bildene jeg viser frem her har elementer av meg i seg, ting jeg stopper opp ved og syntes er interessant. Og har både vært resultat og verktøy i å finne ut noe om meg selv

Vi bodde også heldigvis ganske billig i Bushwick, et gammelt industrielt område hvor det bor en del kunstnere og freaks, og heldigvis litt utenfor williamsburg så man slipper de verste ironiske-bartene. Det at vi var to stykker gjorde det også mye enklere å klare seg økonomisk.

⚡: Du har jo jobbet mye med noen av de flinkeste motefotografene i verden nå, men det er kunstretningen vi ser du viser frem her. Hva tenker du rundt kunst/kommers?

Z: Som vi var litt inne på i sted, syntes jeg det er i kunst og fine art det er mest givende for min egen del å jobbe. Men jeg gjør også kommersielle bilder, og hvis jeg kan legge litt av meg selv inn i et motebilde blir det fort mye mer spennende. En fotograf er jo mange ting; kreatør, kunstner og håndverker for å nevne noe. Når jeg gjør motebilder tenker jeg at det på et vis er håndverket, hvor man til syvende å sist skal blidgjøre klienten eller redaktøren og oppfylle deres drøm. De bildene som henger her har jeg jobbet med i to år, kun for min egen del.

Dazed & Confused var ett av de store britiske flaggskipene under det glade nitti-tallet, men i motsetning til flere av de andre mote/livsstil-skutene har Dazed holdt seg flytende og uavhengige helt ut i det 21. århundre. Og de har vind i seilene fremdeles, dazeddigital.com har i mange år vært et av de bedre nettstedene å gå til for å få den daglige dosen med populærkultur.

Nylig ble DazedTv.com sjøsatt med en enkel oppgave – nemlig å gi deg det print-utgaven aldri kunne; Det levende bildet.

KC Ortiz kaller seg selv en fotojournalist, en tittel han absolutt ikke kaster skam over. I følge seg selv fokuserer han på de oversette og glemte, noe som fører Ortiz ut på reiser verden over, og målet hans er å rette lyset og linsen mot de som lider. Ganske ambisiøst, men ser man på bildene kan man si at han ikke er langt fra å klare jobben. Bildene hans har en nerve og forteller de tusen ordene og historiene et bilde skal fortelle.

Posten fortsetter litt i samme tråd som forrige ukes innslag om 5d i krigen, da mange av bildene hans er fra krigsrammede områder. Ortiz dokumenterer ofte følgene av kriger USA har vært innblandet i, men har en portfolio som strekker seg lenger enn krig og elendighet.

[Show as slideshow]