Så var det plutselig mandag igjen… Jeg tenkte å donere denne mandagen til Ryan McGinley. Som for noen år tilbake tilsynelatene kom fra intet med sin nakne kompisgjeng og tok over både mote- og samtids-foto-kunst scenen nærmest over natten. Dette burde være ganske gammelt nytt for de aller fleste, men jeg blir altfor ofte overrasket over nye snapshot-fotografer som dukker opp fullstendig blottet for referanser og feeling.
Never trust any artist telling you any bloody thing. Dette er et sitat fra en av 70-tallets største fotografer. Kjent for å være rappkjefta og en person som gir faen, er dette en dokumentar som absolutt er verdt ca. seksti minutter av ditt liv. Hva annet skal du kaste bort disse minuttene på? Sitte på facebook eller bloggen vår?
Det er en evig elegi man hører blant mote og magasin *horer*: At ingen gjør noe nytt. At ingenting er interresant nok. Ikke ett eneste magasin er vist verdt papiret det er trykket på skal man tro klagesangen. Særlig ikke hvis det kommer fra norske ildsjeler… …Men det er sang vi alle synger og den har noen gode vers, så det skal bli kult å sjekke ut hvordan det har blitt gjort. På 1970 tallet. i New York. Av flinke folk.
For to uker siden, på fredag 26. November var verden vitne til to store, men sjeldne begivenheter… Her i Oslo, var det som noen kanskje husker, party i studioet.. Og helt samtidig, borte i London og på cyberspace ble legenden Nick Knight intervjuet i et livestream intervju. (Passende nok ettersom Knight og hans ShowStudio i ti år nå har utfordret sammenhengene mellom mote, film og nye medier som internett.)
Det så en stund ut som om vi som valgte å feste i borggata hadde gått glipp av intervjuet for alltid, vinterdepresjonene ble tangert med tvil og selvransakelse.. Hadde vi valgt feil kanskje?? Burn+vodka komboen smakte tross alt ganske vondt.., men nå kan vi endelig puste lettet ut!
Oj, dette er sikkert gammelt nytt for internett-junkies, men for de som gjør noe annet enn å surfe blogger dagen lang kan det kanskje være litt interessant likevel.
Google inc. kjører jo i disse dager verden rundt med en armada av “street-view biler” som automatisk avfotograferer gatene slik at vi uten retningssans skal kunne finne frem. Et biprodukt google kanskje ikke hadde sett for seg når de startet prosjektet er at de ikke bare avbilder gater og husvegger, men også “livet” som utspilles i gatene og på hushjørnene, i ren sosialantropologisk stil – uten å egentlig være klar over det. Som en slags robotisert, ni-hodet Robert Frank!
JR vant årets TED-pris, technology, entertainment, design, som en følge av hans fotografiske arbeide rundt om i verden. JR fanger folks oppmerksomhet gjennom noe som kan kalles geriljautstillinger. JR tar bilder rundt om i de fattigste og “farligste” områdene i verden, for så å klistre disse opp på veggene med lim. God, gammeldags streetart, med andre ord. Han første fotografiske prosjekt var, ironisk nok, av streetart verden over. Vi velger å ikke rable for mye om prosjektet eller fotografen selv, men lar videoen tale for seg.
(2)
(13)
(1)
(1)
(2)
(8)
(8)
(6)
(35)
(4)
(3)
(28)
(28)
(2)
(1)
(18)
(5)
(2)
(2)
(21)
(16)
(5)
(2)
(2)
(7)
(1)
(4)
(1)
(8)
(6)
(29)
(3)
